Uønsket graviditet - Min abort historie. Del 4

Tirsdag 13.10 hadde jeg time på sykehuset på samme avdeling som tidligere. Jeg var nervøs selv om det bare va en liten sjekk, og det var rart at Tor Martin ikke var med men jeg håpet på at alt var fint og at jeg kunne dra på kurset etter legetimen. Det ble tatt ultralyd og det viste seg at det var enda noe rester igjen i livmoren, vi pratet litt om utskrapning og at det fortsatt var mulig for å ta tabletter men at de restene som var igjen ville sperre for sånn at livmoren ikke fikk til å jobbe for å få det ut, så da ble det utskrapning. Jeg ble fortalt hva som skulle skje og da ble jeg enda mere skjelven og nervøs men jeg visste godt at jeg var i gode hender og at de ville passe på hvis noe skulle gå galt. 

Det ble tatt blodprøve og jeg ringte Tor Martin og forklarte hva som skulle skje, jeg var selvfølgelig redd og på gråten før blodprøven å hadde ikke noe lyst til å gjøre det uten at han var på sykehuset sammen med meg men han var på vei selv om det regnet som bare pokker hehe? (elsker deg Kjære <3) Jeg sa ifra til jordmor at jeg ville vente til han kom og det gikk greit siden inngrepet ikke ville være før rundt to tiden men jeg ble gjort klar i mellomtiden med at jeg fikk seng og skiftet om til en alt for stor skjorte og en nettingtruse, det var alt for stort for meg og det var en smule rart men funket greit. Jordmor kom inn og jeg fikk satt inn en intravenøs i høyrehånda, det var vondt da hun stakk men det gikk fint. Tor Martin kom akkurat da hun hadde fått satt den i og så var det bare å vente i 2 timer før jeg skulle til opperasjonsalen. Tiden gikk sakte men vi pratet og koste oss i mellomtiden og som alltid prøvde Tor Martin å få meg på andre tanker og i bedre humør, vi hørte babyskrik i gangen ikke langt fra oss så Tor Martin etterlignet gråtingen og jeg satt der i senga og lo godt. Det å høre en baby, babyskrik og tenke litt på det får meg alltid til å smile og lyse opp sier Tor Martin noe som er sant og gøy å høre. Tiden gikk og jeg ble hentet og trillet ned til opperasjonsalen, det var mange folk innom og jeg ble koblet til med ledninger og mye annet rart så tilslutt sovnet jeg av narkosen uten å merke noe som helst. Inngrepet tok cirka rundt 10 minutter eller noe.

Da jeg våknet var jeg inne på oppvåkningen, det var så rart jeg merket ikke at jeg ble verken lagt over i senga eller noe som helst, men jeg kjente litt smerter i livmoren etter inngrepet ellers var alt bra bortsett fra at jeg var litt trøtt etter narkosen. Jeg våknet litt etter litt og det var noen som var innom og pratet med meg, jeg fikk fortalt at inngrepet gikk helt fint og at jeg ikke trengte etterkontroll å at jeg kunne dra hjem i ettermiddag. Etter å ha våknet litt mere ble jeg trillet opp til Tor Martin og jeg fikk servert mat og drikke. Fra da jeg hentet til jeg var tilbake på rommet var det gått cirka tre timer eller noe, what? Okei jeg aner ikke hvorfor det tok så lang tid men sikkert for at jeg sov veldig lenge etter inngrepet eller noe jeg vet ikke. Men det var godt å komme tilbake å se Tor Martin igjen, jeg kan tenke meg at det var noen lange pinefulle timer å vente til jeg var tilbake. Vi pratet å så litt tv og slappet av, så var det på tide å for å gjøre oss klar for hjemreise. Det kom en inn som tok av den intravenøs greia på hånda mi og jeg fikk gått på do og skifte om til mine egne klær igjen. Vi var ferdige og fikk med oss alt. Jeg var veldig glad for at alt dette nå endelig var helt over og at jeg verken trengte å komme tilbake for etterkontroll eller noe som helst annet. Før vi dro kjøpte vi litt drikke og noe snop i kiosken og ble så plukket opp av svigerfar (Tor Martin`s pappa). Og da vi kom hjem fikk vi fyrt opp i ovnen og jeg satte meg i sofaen og fikk dyne og pledd over meg. Hånda mi føltes fortsatt litt rar men jeg prøvde å bevege litt på den så mye som jeg fikk til. 

 Gjestekommentar fra min kjære Tor Martin: «Heile situasjon har vorri ganske så merkelig for oss begge, Tine e denj som har gått gjennom alt, tatt blodprøva, sjekka, ultralyd og samtala? Men æ føle også at æ hi fått litt av det, det og vent og ikke vesta ka som skjer e bare, helt jævlig. Æ e typen som like og ha kontroll på ting selv om æ tar ting på sparket. Også når det e ting som derre her så føle æ vertfall for å vesta ka som skjer. Men som i dag, når æ ikke fikk vesta noko før Tine kom tebake, så merke æ at æ blir nærvøs. Tankan flyt og bare håppe fram og tebake og hit og dit. Men etter å ha blitt ferdig med alt så merke æ at ein tyngde på skuldran e bort, æ kan faktisk slapp av litt no. Men æ ska nok følg med litt på at Tine pusn min har det godt framover» <3 (Skrevet samme dag som da vi var ferdig med alt)

Skriv en ny kommentar

hits