En god gammel tradisjon

For en liten stund siden kom NRK ut med at de ikke vil komme til å sende Jul i Blåfjell og Jul på Månetoppen i førjulstiden lengere fordi det er utdatert og av dårlig kvalitet, og ikke mist at de i fjord sluttet å sende Tre Nøtter Til Askepott tidlig morgen på julaften.

Forandringer er noe jeg ikke er så veldig glad i spesielt ikke når det kommer til tradisjoner jeg er oppvokst med, men jeg skal heller ikke være helt imot nye serier som kommer på tv. Ja det er trist at NRK slutter med det som har skapt stor julestemning hos så mange, jeg hadde håpet på å få se min favoritt julekalender på tv men ble istedenfor ganske sjokkert over da jeg leste nyheten på jobb sist uke.

Tidene forandrer seg det skal jeg innrømme og en dag må det gamle byttes ut med noe nytt ja men ikke så ufattelig fort og drastisk, og bare kommet å sagt «nei nå skal det være noe nytt». Det hadde vært bedre å latt begge programmene gått samtidig og la folk få venne seg til det nye mens det gamle gradvis går bort.

Etter at NRK sa det skulle bli slutt på det tenkte jeg heller greit nok la de gjøre som de vil men da kjøper jeg heller dvd-ene og ser det selv, og fredag fikk jeg kjøpt Blåfjell, Månetoppen og Askepott (som jeg skal kose meg mye med nå i juletiden) var en av butikkene i nærheten hvor jeg bor nesten allerede utsolgt dagen etter jeg hadde fått kjøpt mine tre julefavoritter.

En annen ting når det kommer til tv-programmer og sånt så liker jeg det heller ikke at gamle barne-tv programmer vi så på da vi var små også er borte.

I dag på jobb satt jeg og hadde en liten aktivitet med en unge, vi tegnet og koste oss. Jeg tegnet mummihuset og ungen ved siden av meg spør «hva er det?» og forklarer litt underveis hva jeg tegner og spør tilbake litt etterpå «hvem er det som bor i det huset» og ikke får svar tilbake. Jeg synes det er synd at det er færre og færre barn i dag som ikke vet hva de forskjellige barneprogrammene er for noe.

Jeg skal ikke nekte mine fremtidige barn se barne-tv på tv men jeg vil jo også at de skal kunne se litt på det jeg vokste opp med som gikk på barne-tv fra 90-tallet også. Jeg er selv veldig glad i mummitrollet og har 100 episoder av det liggende på YouTube kanalen min som jeg ser litt innimellom, men det jeg vil gjøre frem til jeg får barn er å få kjøpt filmene av mummitrollet på dvd som de kan få se på, men jeg skal ikke nekte barna mine å finne ting de selv liker.

Uønsket graviditet - Min abort historie. Del 4

Tirsdag 13.10 hadde jeg time på sykehuset på samme avdeling som tidligere. Jeg var nervøs selv om det bare va en liten sjekk, og det var rart at Tor Martin ikke var med men jeg håpet på at alt var fint og at jeg kunne dra på kurset etter legetimen. Det ble tatt ultralyd og det viste seg at det var enda noe rester igjen i livmoren, vi pratet litt om utskrapning og at det fortsatt var mulig for å ta tabletter men at de restene som var igjen ville sperre for sånn at livmoren ikke fikk til å jobbe for å få det ut, så da ble det utskrapning. Jeg ble fortalt hva som skulle skje og da ble jeg enda mere skjelven og nervøs men jeg visste godt at jeg var i gode hender og at de ville passe på hvis noe skulle gå galt. 

Det ble tatt blodprøve og jeg ringte Tor Martin og forklarte hva som skulle skje, jeg var selvfølgelig redd og på gråten før blodprøven å hadde ikke noe lyst til å gjøre det uten at han var på sykehuset sammen med meg men han var på vei selv om det regnet som bare pokker hehe? (elsker deg Kjære <3) Jeg sa ifra til jordmor at jeg ville vente til han kom og det gikk greit siden inngrepet ikke ville være før rundt to tiden men jeg ble gjort klar i mellomtiden med at jeg fikk seng og skiftet om til en alt for stor skjorte og en nettingtruse, det var alt for stort for meg og det var en smule rart men funket greit. Jordmor kom inn og jeg fikk satt inn en intravenøs i høyrehånda, det var vondt da hun stakk men det gikk fint. Tor Martin kom akkurat da hun hadde fått satt den i og så var det bare å vente i 2 timer før jeg skulle til opperasjonsalen. Tiden gikk sakte men vi pratet og koste oss i mellomtiden og som alltid prøvde Tor Martin å få meg på andre tanker og i bedre humør, vi hørte babyskrik i gangen ikke langt fra oss så Tor Martin etterlignet gråtingen og jeg satt der i senga og lo godt. Det å høre en baby, babyskrik og tenke litt på det får meg alltid til å smile og lyse opp sier Tor Martin noe som er sant og gøy å høre. Tiden gikk og jeg ble hentet og trillet ned til opperasjonsalen, det var mange folk innom og jeg ble koblet til med ledninger og mye annet rart så tilslutt sovnet jeg av narkosen uten å merke noe som helst. Inngrepet tok cirka rundt 10 minutter eller noe.

Da jeg våknet var jeg inne på oppvåkningen, det var så rart jeg merket ikke at jeg ble verken lagt over i senga eller noe som helst, men jeg kjente litt smerter i livmoren etter inngrepet ellers var alt bra bortsett fra at jeg var litt trøtt etter narkosen. Jeg våknet litt etter litt og det var noen som var innom og pratet med meg, jeg fikk fortalt at inngrepet gikk helt fint og at jeg ikke trengte etterkontroll å at jeg kunne dra hjem i ettermiddag. Etter å ha våknet litt mere ble jeg trillet opp til Tor Martin og jeg fikk servert mat og drikke. Fra da jeg hentet til jeg var tilbake på rommet var det gått cirka tre timer eller noe, what? Okei jeg aner ikke hvorfor det tok så lang tid men sikkert for at jeg sov veldig lenge etter inngrepet eller noe jeg vet ikke. Men det var godt å komme tilbake å se Tor Martin igjen, jeg kan tenke meg at det var noen lange pinefulle timer å vente til jeg var tilbake. Vi pratet å så litt tv og slappet av, så var det på tide å for å gjøre oss klar for hjemreise. Det kom en inn som tok av den intravenøs greia på hånda mi og jeg fikk gått på do og skifte om til mine egne klær igjen. Vi var ferdige og fikk med oss alt. Jeg var veldig glad for at alt dette nå endelig var helt over og at jeg verken trengte å komme tilbake for etterkontroll eller noe som helst annet. Før vi dro kjøpte vi litt drikke og noe snop i kiosken og ble så plukket opp av svigerfar (Tor Martin`s pappa). Og da vi kom hjem fikk vi fyrt opp i ovnen og jeg satte meg i sofaen og fikk dyne og pledd over meg. Hånda mi føltes fortsatt litt rar men jeg prøvde å bevege litt på den så mye som jeg fikk til. 

 Gjestekommentar fra min kjære Tor Martin: «Heile situasjon har vorri ganske så merkelig for oss begge, Tine e denj som har gått gjennom alt, tatt blodprøva, sjekka, ultralyd og samtala? Men æ føle også at æ hi fått litt av det, det og vent og ikke vesta ka som skjer e bare, helt jævlig. Æ e typen som like og ha kontroll på ting selv om æ tar ting på sparket. Også når det e ting som derre her så føle æ vertfall for å vesta ka som skjer. Men som i dag, når æ ikke fikk vesta noko før Tine kom tebake, så merke æ at æ blir nærvøs. Tankan flyt og bare håppe fram og tebake og hit og dit. Men etter å ha blitt ferdig med alt så merke æ at ein tyngde på skuldran e bort, æ kan faktisk slapp av litt no. Men æ ska nok følg med litt på at Tine pusn min har det godt framover» <3 (Skrevet samme dag som da vi var ferdig med alt)

Uønsket graviditet - Min abort historie. Del 3

(Her finner du del 2) Onsdag dro jeg på kurset. Formen føltes kjempe fin hele dagen og timene på kurset gikk kjempe fort, vi satt for det meste på pc og så etter jobber vi kunne søke etter og skrive ut CV og søknader som en av kurslederne skulle se over og gi oss tilbakemeldinger på dem. Torsdags morgen følte jeg meg ikke helt topp. Jeg våknet opp og kjente jeg hadde fått små smerter i området rundt livmoren og det var litt vondt til å begynne med men jeg tenkte at det muligens ville gå over av seg selv etter hvert. Mandagen da jeg var innlagt fikk jeg litt informasjon om «etter aborten» at det kunne blø mye etter og det kunne oppstå økende kraftige smerter, hvis det skjedde sistnevnte så skulle jeg ikke nøle med å ta kontakt.

Jeg tok så sjansen og dro på kurset. Vi skulle ha servicesjekken i byen hvor vi skulle innom fem butikker og finne litt ut litt ting. Smertene økte litt etter litt og det gikk fort over når jeg fikk sitte en liten stund, men jeg trodde smertene kom av at jeg hadde dårlig fottøy på meg onsdag og torsdagen (det var kaldt om morgen da jeg gikk så jeg hadde på meg støvler og vinterbukse) så mens vi gikk rundt økte smertene på mer og mer, det kjentes ikke bare rundt livmoren lengere men i beina mine også, det ble vondt og ubehagelig og jeg hadde ingen anelse om hva dette kunne komme av, for sånne smerter fra livet og ned til ankelen hadde jeg aldri vært borti før. Vi ble heldigvis tidlig ferdig med servicesjekken vi skulle gjøre i byen, men jeg var ikke ferdig. Jeg og Tor Martin hadde planlagt oss en liten shopping tur for å handle inn litt saker og ting vi trengte så jeg ventet til han kom og vi gikk rundt i butikkene jeg hadde vært i tidligere på servicesjekken. Smertene føltes ut som de var på det sterkeste nå for jeg klarte ikke å gå særlig fort eller løpe, det gjorde så vont at jeg trodde jeg skulle ramle sammen på gulvet midt inne på storsenteret da jeg gikk til bankautomaten for å ta ut litt penger til bussen. Det tok tid før bussen kom men vi kom oss hjem til slutt heldigvis selv om vi måtte gå fra busstoppet et godt stykke. Selv om jeg hadde smerter prøvde jeg likevel og gjøre litt men ikke så mye hele tiden, måtte mye ligge i sofaen med colaflaske med varmtvann på stedet hvor det gjorde vondt og det hjalp litt mot smertene men jeg klarte fortsatt ikke å gå noe særlig for det kjente mest ut som jeg hadde gangsperre.

Fredag droppet jeg å dra på kurset. Smertene hadde revet og sletet i meg hele natten og lite søvn hadde jeg også fått. Men nå var ikke smertene langvarig lengere, nå kom de bare litt innimellom noe som var bedre enn tidligere men varmeflaske hadde jeg fortsatt om nødvendig. Tor Martin og en kompis dro på butikken og kjøpte inn litt snop, min kjære hadde kjøpt Oreosjokolade til meg som jeg spiste noen ruter av og det hjalp veldig mot smertene, det føltes som de slapp taket nesten helt og jeg klarte å gå litt mere men satset på å ikke være oppe å gå for mye hvis det plutselig skjedde noe, så jeg prøvde å holde meg mest mulig i ro og ikke anstrenge meg for mye. Lørdagen, søndagen og mandag følte jeg meg helt fin igjen som at smertene aldri hadde vært og jeg klarte å gjøre ting igjen.

Men søndagskvelden da jeg skulle til å ta kvelden tullet Tor Martin med meg som han alltid gjør når jeg skal sove. Vi så noe hvit veske som kom ut av brystet og trodde først det kunne være betennelse men om jeg hadde hatt betennelse ville jeg harr mye mer ømme og vonde bryst, men det var det ikke. Jeg ble først litt små redd for at jeg ikke ante hva det var men så tente vi at det kunne være den såkalte morsmelken som produseres i brystene når man blir gravid. Jeg visste at det ville komme morsmelk i brystene etter hvert men at det kom så tidlig i graviditeten hadde jeg ingen anelse om, og det kan forklare hvorfor brystene mine har blitt større den siste tiden. Det var selvfølgelig litt skremmende men da vi fant ut hva det var og så lenge vi tullet ble det bare hysterisk morsomt, og den råmelken som kom smakte ingenting det var som hvitt vann. Jeg ante ikke hva jeg tenkte om det at det var morsmelk i brystene mine, jeg synes det var utrolig rart at det kom så tidlig som i uke 11/12 og kanskje enda tidligere. Men jeg bestemte meg for at neste legetime skulle jeg si ifra om det. 

Uønsket graviditet - Min abort historie. Del 2

(Her finner du del 1) Tidlig mandags morgen ble vi hentet av (Tor Martin`s mor) svigermor som skulle kjøre oss bortover til sykehuset. Før vi ble hentet pakket jeg ned det aller siste som skulle med så det var klart og passet på at ikke noe ble glemt. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av denne mandagen men håpet på at jeg skulle få dra hjem samme dag men smånervøs og skjelven var jeg uansett. Da vi kom fikk vi ett rom vi som var på og jordmor informerte kort oss om abortmetoden jeg hadde valgt ut og hvordan ting skulle gjøres, da fikk jeg noen tabletter og smertestillende som skulle tas og bli liggende i senga og slappe av den første timen. Etter å ha vært der i noen timer ba vi svigermor komme en tur innom, vi hadde ikke fortalt henne dette så vi tenkte det var på tide å gjøre det men vi hadde en anelse om at hun hadde en liten mistanke om hva det kunne være. Vi fortalte henne det sånn som det var og reaksjonen hennes var heldigvis rolig noe jeg hadde håpet på. Vi valgte å ikke si noe om dette til noen fra starten av fordi vi ville ta initiativ selv uten å måtte få hjelp fra andre og bli fortalt hva vi skulle gjøre og det gikk ganske fint. Det var så bare to stykker som fikk vite om det.

Jeg visste ikke hvilke tanker jeg hadde for de var alle mulige steder der og da men jeg håpet mest på at det ville gå bra, og etter hvert begynte smertene å komme men det var ingen blødning i starten. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få i meg vann helst og noe mat siden jeg bare hadde spist en banan før i kom, prøvde å få i meg noe selv om matlysten var lav. Smertene kom og gikk innimellom og blødningen kom litt etter litt, jeg prøvde også og være oppe og gå litt rundt i ny og ne for å få det litt mere i gang men ofte måtte jeg kaste opp bare jeg satt meg opp i senga. Jordmor kom innom en gang i timen for å se til meg og høre hvordan det gikk, blødningen gikk sakte men jeg fikk to tabletter som skulle tas hver tredje time, jeg var ofte på do og kastet opp mye (7 ? 8 ganger?) ellers var jeg ganske sliten, mye slapp og hadde veldig lite energi mye av tiden. Så jeg lå mye i senga og slappet av mens jeg hadde varmeflaske mot smertene noe som var godt.

Da jeg kastet opp en siste gang kjente det presset på i underlivet og da skjønte jeg at da skjedde det noe, jeg gjorde meg ferdig med å kaste opp før jeg satte meg på do og det gjorde det også. Jeg foss blødde og der plutselig hang det en stor rund klump noe jeg tror var fosteret, jeg kalte på jordmor og fikk hjelp til resten, det så ut til at alt kom ut og jeg følte meg så mye lettere etterpå og det var godt at det endelig skjedde. Jeg hadde pakket med meg bind og truseinnlegg men tok på meg et gigantisk bind som de hadde liggende på bade, de var store men rart og uvant var det å ha på men de funket ganske bra til den mengden jeg blødde. Smertene kom og gikk fortsatt men ikke like kraftig som tidligere, jordmor sa at jeg måtte ta ultralyd for å sjekke om alt var ute i tilfelle det ikke var det, men så mye som jeg blødde rett etter at det var kommet ut var jeg litt usikker på ultralyden, men heldigvis fikk det helt fint og det var litt røtter igjen etter morkaken da fikk jeg to tabletter som skulle gjøre at livmoren jobbet litt til for å få ut restene. 

Så ble det kveld. Jordmor kom innom og spurte om Tor Martin skulle være over natten eller dra hjem for å sove, jeg hadde håpet på at vi ville få dra hjem samme dag men så mye utflod som jeg hadde ville de ha meg der over natten for sikkerhet skyld. De hadde ikke noe senger og låne ut så da ble det til at Tor Martin dro hjem, selv om han ville bli der sammen med meg og jeg skjønte godt at han var bekymret for meg men samtidig visste han godt at jeg var i gode hender på sykehuset og en natt fra hverandre ville vi klare fint, selv om vi begge ble lei oss da han måtte dra. Natten på sykehuset gikk fint og jeg fikk sovet godt. Rundt åtte tiden neste morgen kom jordmor inn med frokost til meg og for første gang på kjempe lenge klarte jeg faktisk å få i meg en brødskive og det var jeg kjempe glad for og ikke minst at det var kjempe godt, nam. Etter jeg hadde fått i meg en skive ringte jeg Tor Martin og jeg ble hentet etter en stund, imens fikk jeg ryddet og litt på rommet og gjorde meg klar. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har egentlig aldri likt meg på sykehus, før nå? Det var ett eller annet som gjorde at jeg faktisk likte meg der, tror kanskje det må være de ansatte og de to (sykepleier og jordmor) som var innom meg, veldig trivelige damer.

Det var godt å komme hjem igjen og jeg var i veldig fin form i mange timer etterpå. Fikk tatt meg en lang, varm og god dusj noe jeg virkelig trengte, jeg slappet så av en stund med dataen i fanget og koste meg i kosekroken i stua mens jeg etter hvert tok og ryddet litt rundt mens Tor Martin var sovnet i godstolen foran tv-en. Han hadde vært med meg på sykehuset og sittet i en stol i mange timer og var helt utslitt i tillegg til at han ikke hadde fått sove noe særlig natten vi var fra hverandre, så jeg skjønner han kjempe godt at han var helt utslitt stakkars <3 Jeg gikk ut å hentet ved fyrte litt i ovnen og startet så med å lage tomatsuppe til middag, og det føltes så godt å endelig være i fin form igjen og faktisk klare å gjøre noe uten å verken bli sliten eller trøtt, det føltes så kjempe herlig.

Uønsket graviditet - Min abort historie. Del 1

Det var en periode hvor jeg var skikkelig dårlig og både jeg og Tor Martin hadde ingen anelse om hva det kunne komme av. Vi trodde først av alt at det kunne være stressrelatert at det kom av at det var mye som var nytt for meg, og rundt juletider skjedde noe av det samme. Vi pratet om flytting hit til Namsos og min reaksjon på det var oppkast selvfølgelig. Tro meg det var ikke gøy å feire jul hos kjæresten og familien hans når jeg var dårlig, men heldigvis ble jeg bedre og var i fin form resten av julekvelden og frem til nyttår.

Rundt juli flyttet vi sammen, vi hadde pusset opp soverommet vårt og ting begynte å falle på plass. Det var fortsatt en ny by hvor jeg var lite kjent, selv om jeg hadde vært her mange ganger tidligere var det fortsatt mange nye folk og mye var fortsatt nytt for meg. Problemet startet da vi begynte å snakke om det med jobb å etter det var jeg i dårlig form, klarte ikke lukten av mat, hadde dårlig matlyst, fikk brekninger og kastet opp. Vi trodde det kunne være stressrelatert og at det kom at av det var så mye som foregikk på en gang at det var en vanlig måte kroppen min reagerte på. Den andre tanken var at vi trodde det kunne være at jeg hadde fått infeksjon i magen og jeg tenkte jeg ville vente med å kontakte lege for å se om det gikk over av seg selv, noe det ikke gjorde. Det var noen dager jeg var helt fin og andre skikkelig dårlig slapp og kastet opp i ny og ne så da ble det en tur til legen for å sjekke.

Mandag 28. september var det oppstart på jobbsøkerkurs eller «Prosjekt Jobb» som det kalles og det var mange nye fjes å bli kjent med, ja småskummelt og nervøs var jeg noe jeg er bestandig når det er noe nytt jeg skal være med på. Tirsdag (29.09) hadde jeg legetime 08:30. Jeg fortalte dem det som det var og for dem hørtes det også ut som at det kunne være stress, jeg fikk tatt en blodprøve i tilfelle det skulle være noe men blodprøvene så fine ut og det var ingenting galt med meg, men etter eller annet var det, såpass visste jeg.

Så ble det til at jeg tok en graviditetstest neste morgen og da kom svaret på det store spørsmålet som vi begge hadde lurt på så lenge. Jeg var gravid! og over tre uker på vei eller 5+ som det sto i bruksanvisningen til Clearblue testen, og redd som jeg var løp jeg opp til Tor Martin og la meg i armene hans med testen som viste Gravid 3+. Mens vi lå der pratet vi litt om hvilke tanker vi hadde angående dette og skremmende var det jo selvfølgelig for oss begge to, det å ha få en baby nå kom ikke på tale, spesielt ikke når vi knapt har økonomi til å forsørge oss selv engang og når vi begge er i skole og jobb, hvordan skal det da bli tid til en liten unge midt oppi alt dette kaoset? Bare tanken på det virket så altfor slitsomt, ja jeg elsker småbarn men nå var det virkelig et dårlig tidspunkt. Jeg hadde aller mest lyst til å holde meg hjemme sammen med Tor Martin så vi kunne prate mer ut om dette og hva vi skulle gjøre, men vi ble begge enige om at jeg skulle dra på jobbsøkerkurset for å få noe annet å tenke på i mellomtiden og det hjalp litt. Før kurset startet ringte jeg legen og fikk ny time torsdag til samme tid og da ble Tor Martin med meg som støtte, for fra da vi ble sammen har han lovet men en ting, og det er at uansett hva som skjer så vil jeg aldri være alene om det. Han vill alltid være der sammen med meg.

Torsdags morgen var formen ikke på topp i det hele tatt. Brekningene og følelsen av å kaste opp var der hele tiden helt siden da vi dro hjemmefra og jeg tror det skyltes av at jeg hadde tatt på meg litt for stramme klær som gikk over magen som presset på noe som var veldig ubehagelig, spesielt etter at vi gikk av bussen og det stykke vi måtte gå bortover til legesenteret. Heldigvis kom jeg meg gjennom legetimen og blodprøve nummer 2 uten problemer selv om kvalmen var verst under og etter blodprøven, Mens vi var der ringe legen vi var hos til sykehuset og fikk ny legetime neste dag på gynekologisk avdeling, med andre ord fødeavdelingen hvor det skulle tas en sjekk og finne ut hvor langt på vei jeg egentlig var, noe som jeg var ganske så usikker på.

Da vi kom til sykehuset neste dag følte jeg meg ganske nevøs og det var ikke lett å få tankene over på noe annet mens vi satt der og så andre ble ropt inn, Tor Martin prøvde å få meg til å slappe av og roe meg med noe han alltid gjør når jeg blir nervøs eller stressa for noe. Så mens vi satt der fikk han meg over på andre tanker (noe han alltid prøver på når jeg er nervøs eller stressa for noe) med sine dyre videoer på facebook av søte morsomme Corgi valper og hva forskjellige ord ble baklengs som baby, mormor, farfar så det ble litt latter på gangen mens vi ventet. Da vi kom inn ble det tatt ultralyd og som jeg gjettet var min siste menstruasjon rundt den 20 juli og at jeg var 10+5 uker på vei. Grensa for kunne ta abort er 12 uker så jeg var akkurat på grensa og veldig glad for at jeg ikke ventet lengere med å kontakte lege for å finne ut av dette. Valget for abort var enten kirurgisk inngrep som er utskrapning eller medisinsk abort jeg valgte sist nevnte selvfølgelig, da fikk jeg en tablett (Mifegyne) som skulle tas lørdags morgen før klokken 11 og komme tilbake på sykehuset mandag klokken 08:00.

Da vi var ferdige der dro vi til amfi-senteret og kjøpte oss noe å spise og vi satt og koste oss mens vi ventet på å komme oss hjem. Da vi var oppe på sykehuset hadde de glemt å fortelle at jeg måtte ta blodprøve, så da jeg sjekket telefonen hadde jeg fått en melding fra dem om at jeg måtte komme tilbake, så da gjorde vi det da selv om jeg overhode ikke hadde lyst til å ta enda en blodprøve, men heldigvis gikk den mye fortere enn de to første jeg tok på legesenteret. Så ja 3 blodprøver på en uke føles ganske mye, alt for mye egentlig for meg hvertfall.

Pappa, hvor ble du av?

Idag hadde vi seminar med Willy Ludvigsen, han fortalte livshistorien sin om faren hans som forsvant og som aldri kom tilbake. Det var en utrolig sterk historie å høre på og det ble verre når vi så dokumentaren om den hendelsen hvor de dro til det stede for å lete etter faren etter 29 års leting. Jeg begynte å gråte flere ganger og det var så utrolig trist, og mens jeg satt der begynte jeg samtidig å tenke på min pappa som gikk bort for en del år siden og som jeg aldri vil få tilbake.

-Tine

Dette gjør meg sint

Jeg kan bare ikke tro det jeg hører. Selv om jeg er nede i sør på skole så betyr det ikke at jeg ikke følger med på nyheter om hva som skjer der hjemme i nord og ellers rundt om i verden.

Det ble sagt at Sandnessund barneskole skulle legges ned, det ble sagt at flere videregående skoler i Troms / Tromsø skulle legges ned, så sies det at Breivang og Breivika skulle slåes sammen til en skole og at Breivang skulle bli solgt. Har det skjedd? Nei heldig vis ikke. Hva er det de som sitter i kommunen og styrer egentlig tenker?  Jeg lurer nesten litt på om de bare gjør det for morro skyld og for at de ikke har stort annet å drive med.

Uansett hvor i landet jeg hører at skoler, barnehager, sykehjem osv. blir nedlagt, blir jeg bare så irritert og sint når kommunen bare kommer med sånne beslutninger, nesten så jeg får lyst til å slå alt jeg klarer i veggen så den tilslutt raser sammen. Jeg har merket at en masse skoler har blitt nedlagt det siste året, legges skoler ned må folk flytte kanskje langt unna for at ungene fortsatt skal kunne gå på skole. Jeg fatter det bare ikke, synes det er temmelig dårlig gjort. Vi trenger de skolene som er, nedlegging er bare totalt unødvendig.

Nå er jo dette bare et «kanskje» men det er fortsatt mulig for at det kan skje, selv om ingenting er helt sikkert enda. Fikk nylig vite at Media & Kommunikasjon skal legges ned på Breivang videregående hvor jeg gikk for fire år siden, idrettslinja skal til Breivang på grunn av Fløya hallen over skolen, Helse & Sosial flyttes til Breivika videregående osv., jeg ble rett og slett veldig sjokkert når jeg fikk vite det av lillesøsteren min. Jeg er helt IMOT at skoler og alt sånt skal legges ned. Det er som at du har en ting som er litt ødelagt men som fortsatt funker helt fint men likevel kjøper en ny en, som er borkastet penger.



Hva er din mening når kommunen beslutter å legge ned?

-Tine

Sandy orkan

Jeg sitter nå her og følger litt med på den Sandy orkanen som herjer i USA i New York område. Herregud jeg har ikke ord på hva jeg skal si, jeg håper bare alle de som er rammet av stormen klarer seg til den er over og holder seg inne og ikke går noen steder. Fyfaen jeg har aldri sett en storm som det der før http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8376886. På NRK kan dere se direkte video fra stormen, det er helt sykt. Jeg er glad vi ikke har sånne stormer som det her i Norge.  

-Tine

50 år siden Sanct Svithun forliste

21. Oktober 1962 I dag er det 50 år siden hurtigrute skipet Sanct Svithun sank i hvor 41 mennesker omkom og 48 overlevde. Jeg føler meg litt sånn knyttet til den historien siden pappaen min var passasjer og en av de overlevende fra det skipet når ulykken skjedde for 50 år siden. Hurtigruteskipet ligger i dag på sand- og fjellbunn 60 meter under havoverflaten ved Nordøyan fyr i Nord-Trøndelag.

Mere om skipet kan du lese om HER!

-Tine

Kjære pappa!

Hvorfor er du ikke her nå, og tørker bort tårene mine? Nå er det snart tolv år siden du gikk bort og bare tanken på at du ikke er her lengere har jeg ikke ord for. Ingen av oss eller du viste noe om det, og hadde vi vist at du var syk i hjerte og gjort noe med det hadde du kanskje vært i live i dag.

Julen år 2000 var da alt ble forandret og den julen vil jeg aldri glemme, det er på en måte blitt et minne for meg selv om det var en forferdelig jul det året. Det var lillejulaften langt utpå kvelden, snøen la seg på bakken som et tykt teppe utenfor i mørket og jeg hadde gått til sengs for lengst. Jeg hørte dere voksne prate og le ute i stua. Jeg var våken, gikk ut og bare så på dere. Jeg glemmer aldri det siste synet jeg så av deg i live eller latteren din.

Til å være 7år skjønte jeg ikke stort av det som skjedde der og da men det var ganske så dramatisk. Det kom tre-fire sykebiler til oss. Jeg sto i døra å så du bare lå der mens sykefolkene drev å styrte med ting og tang rundt deg. De gjorde alt de kunne for å prøve å få liv i deg igjen men til ingen nytte. I dag når jeg ser på bilder av deg så tenker jeg «Hvem er den mannen? Jeg kjenner han ikke?» men jeg vet innerst inne at du er pappaen min og det vil du alltid være. Noen ganger og ofte tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært nå om du fremdeles hadde vært i live.



En gang jeg var på vei hjem fra byen kom det en mann som jeg tror du kjente eller noe jeg husker ikke det er en god stund siden nå. Han så på meg og sa noe som hørtes ut som navnet mitt. Ikke viste jeg hvem han var eller hvordan han viste hvem jeg var da vi bare begynte å prate og han var ganske trivelig å prate med til å være en totalt fremmed for meg. Jeg husker ikke alt vi pratet om da men jeg husker at vi pratet om deg og noe jeg spesielt husker var at han sa at jeg er veldig lik deg. Og hver gang jeg hører det at noen sier at jeg ligner på deg blir jeg stolt og glad, det er så mye jeg har arvet etter deg og det er jeg kjempe glad for.

Har så mange gode minner. Har alltid vært en pappajente, som synes fanget ditt var den beste plassen å være. Men du pappa, jeg vil bare at du skal vite at jeg har det bra. Selv om jeg savner deg så inderlig mye, går livet videre. Jeg har mange som er glade i meg og som passer på meg, så du trenger ikke engste deg. Du kan hvile i fred, så snakkes vi snart igjen.

♥ I`ll always remember you ♥

hits